Blues-utstilling i Galleri Grette, august 2023

Utsnitt av maleriet “Gammel kjærlighet”, Tor-Arne Moen 2023.

Ingen tid å miste

Tor-Arne Moen er årets festivalkunstner til Notodden bluesfestivals 35-års jubileum. Til plakatmotivet lot han seg inspirere av den gamle Wormsen-bakgården, der det var bakgårdsblues i fjor, i stemningsfulle omgivelser. Dette og flere andre malerier av årets produksjon blir å se på utstillingen «Ingen tid å miste».

Tommy Olsson skrev denne anmeldelsen av utstillingen med samme navn i Galleri Ismene, Trondheim

Og for all del, det har vært en vinternatt eller to. Noen ting har, uansett årstid, et slags solskinn over seg i ettertid, varmet opp av hukommelsens tilrettelegging av det som skjedde og ikke. En nostalgisk, litt melankolsk grunntone som tilhører fortida.

I Tor-Arne Moens utstilling på Galleri Ismene i Trondheim er denne grunntonen manifestert i et bildeunivers hvor man bestandig er på ferie et udefinert sted i skog og mark eller på fjellet. Og det med en utstillingstittel som til samme tid river hjertet ut av kroppen din og føkker noe helt nådeløst med hodet ditt: «Ingen tid å miste» .

Jeg mener, det går jo ikke. Hvordan kan man ikke miste tid? Og hvordan i alle dager beholder man disse øyeblikkene, der mor var fast i fisken og ungene fortsatt var unger?

Vel, det er nå det vi har fotoalbum til, og det spørs om ikke et slikt er det egentlige utgangspunktet her – det er i hvert fall den type øyeblikk. Telt som slås opp, sommerkjoler, glade barn. Tematikken er sånn sett universell, men jeg grubler over hvorvidt det bare er min alder som plasserer disse scenarioene til et diffust 50-, 60-, 70-tall, og om de som er halvparten så gamle øyeblikkelig tenker 80-, 90- eller 00-tall.

Særlig er det noe med fargeskalaen i tresnittene til Moen som oser av etterkrigstid og solid Norvegiana. Dempede fargetoner fører tankene til emaljereklame for pipetobakk og lokalt øl. Nostalgi er uansett selve nøkkelbegrepet – bare forestill deg muligheten for å sitte i fred på en veranda i sola og kikke på et fjell mens man røyker pipe i selskap med en halvliter, for guds skyld!

Det er såpass gjennomført at jeg kan føle den litt ugne lukta av soveposen jeg arvet av faren min i 1968, etter en vinter i kjellerboden, og hvor sinnsykt gira man kunne bli bare av å reise til nærmeste badestrand. Skal jeg være helt oppriktig, har jeg det fortsatt sånn, men jeg har for lengst skiftet ut soveposen.

Ikke noe av dette ville funket hvis det ikke i tillegg var besnærende pent. Øynene får skikkelig massasje her. Maleriene er teknisk sett av den sorten som framstår som en litt diffus fotorealisme på avstand – men på nært hold står man bare og måper over hvor vilt og direkte uforsiktig fargene er blitt applisert.

Og selvsagt, det skjer jo bestandig: Hvis man ser alt for nøye, finnes det i bildene en abstrakt flom av tilfeldigheter, som atter en gang blottlegger det faktum at det ukjente bestandig ligger og ulmer rett under overflata til det kjente.

Tommy  Olsson (2023), Klassekampen.

Det vil bli anledning til å se Moens grafikkverksted og kanskje treffer du på kunstneren selv i det nye atelieret under bluesen?  Vi har utvidede åpningstider under hele Bluesfestivalen. Varmt velkommen!